hits





Siden når ble vi så hårsåre? Når sluttet vi å kunne le av en grovis? 

MeToo er i teorien en veldig viktig ting. Det å stå frem om overgrep og grov trakassering er veldig modig. Jeg hyller alle jenter som har kommet frem. Men nå føler jeg at ting har gått for langt. Det er enkelte saker som har fått så mye oppmerksomhet. De rett og slett overskygger de virkelig viktige sakene. 

Flere og flere ser på metoo som en spøk. Overdramatisering av en liten filleting. Jeg kan si meg enig. 
Jeg tenker på alle de som sitter i en mørk krok på rommet og gråter til de spyr. Gråter fordi et monster har misbrukt dem. Gråter fordi de føler seg skyldig. 

Det er klart at ting blir verre når den jenta står frem, og et par grove tekstmeldinger eller litt flørting overgår hennes sak. Hva skjer? 

Missforstå meg rett. Men nå er jeg glad jeg ikke er mann. Jeg hadde vært så redd. Redd for å ha et godt gammeldags onenightstand. Tenk om jenta våkner dagen etterpå og ser at du er en 5'er og ikke en 7'er. METOO!! 

Hele greia er ut av kontroll! Og hvorfor har vi ikke en metoo for menn hvis terskelen har sunket så lavt? 

Kall en spade en spade, og ta i mot komplementer med et smil. Fortsetter det sånn så får vi dem kanskje ikke mer. 

 




85: Denne tok jeg for å representere min beste støttespiller her i livet. Nemlig kjæresten min. Han er der alltid når jeg trenger han mest. Han gjør meg glad, trygg og utrolig lykkelig. Jeg har vært gjennom mye vondt de siste årene og han har aldri snudd seg den andre veien. Depresjonen er noe jeg var lenge redd for skulle ødelegge livet mitt.. Forholde vårt. Men jeg har ikke måtte gå gjennom det alene. Han skjønner ikke alltid hvordan jeg føler meg eller hvorfor, men han er der. Han hjelper meg hver eneste dag. Uansett om vi går fra hverandre eller ikke, kommer jeg aldri til å ville fjerne denne. Dette sier jeg fordi jeg kanskje ikke hadde vært her hvis ikke det var for han. Så derfor valgte jeg å tatovere nummeret på drakten hans. Det for meg er mer personlig enn en bokstav.

S.J.H: Denne representerer mine søsken. Sander, Jonas og Henriette. Vi ser hverandre veldig sjeldent på grunn av jobb og bosituasjon. Poenget er at jeg vil ha de meg meg hver dag resten av livet til tross for at det er vanskelig å se hverandre. 

Denne har en dobbeltmening. Plot Twist. 
S.J.H er initialene mine. En påminnelse om at jeg er mitt eget menneske.

Så det var de to nye tatoveringene mine og meningen bak. 

 

 




Hva skal jeg skrive... Jeg sitter å ser på snøen. Den jævla snøen som kommer når man ikke vil ha den. Den som aldri kommer på julaften. For meg virker det som en syk spøk fra universet. En påminnelse om at man ikke kan styre alt som skjer. blæh

Jeg skjønner ikke hvor jeg får alle de rare tankene mine fra. Ser jeg en fugl tenker jeg i timesvis på den fuglen og metaforer til jeg havner et sted i tankegangen som ikke har noe med noe å gjøre. Kanskje jeg bare er rar? Hvem vet..

Alt jeg vet er at jeg digger de nye buksene mine!

 

Hva synes dere?




Nytt hår nye muligheter. 

Det er utrolig hvordan en liten forandring kan gjøre så mye. Jeg følte det var noe jeg trengte for å bli fornøyd med meg selv. Er ikke det en rar tanke? Jeg er naturlig brun, og i teorien er det den jeg er, den jeg skal være. Men likevel kjennes det så unaturlig for meg. Så fjernt fra hvordan jeg ser meg selv.

Oppdaterer dere senere. 




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God morgen alle sammen! 

Jeg gleder meg så masse til jul at dere aner ikke. Leiligheten var allerede ferdig pyntet med juletre osv i midten av november, haha. Men jeg tenker at når snøen først er her så må jeg utnytte det. Jeg tviler på at julestemningen er like sterk på selve julaften som nå. Det er trist, men sånn er det.

Dette er min første jul uten familien min, så det er vel kanskje derfor det er så viktig for meg å pynte så mye i den lille leiligheten min. Det er litt rart egentlig. Nå skal jeg starte mine egne tradisjoner, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.. Har dere noen tips? 




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God morgen alle sammen! Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, men igjen, så har det ikke skjedd så veldig mye heller.

Livet mitt er egentlig ikke så veldig interessant. Det skjer aldri noe spesielt. Det er ingen intriger. Jeg hater det egentlig. Man har bare ett liv, og hvis det ikke er innholdsrikt, hva er da poenget? Å kaste bort et brukbart liv. Sånne ting tenker jeg ofte på. Dra på jobb, komme hjem, se på Netflix, legge meg. Så er det samme regla dagen etter. Snakk om å ødelegge for seg selv.

 

Alle klærne er fra Shein.com\\ Alt er på lager

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 




 

Jeg føler meg ikke alltid pen. Helt ærlig så kan jeg føle meg som verdens styggeste menneske. Men jeg er jo ikke det. Det vet jeg veldig godt. Men hvorfor er det sånn at vi er så kritiske til oss selv? Hvorfor må vi ødelegge vårt eget selvbilde fra vi våkner til vi legger oss. Det er fryktelig slitsomt, og ikke rettferdig i det hele tatt. 

Sånn jeg tenker når jeg er veldig langt nede er; Kunne jeg sagt alt dette til min 6 år gamle selv? Kunne jeg virkelig gått bort til 6 år gamle meg og sagt: "Du kommer aldri til å bli fin nok. Nesen din er for stor og du kommer til å bli den styggeste jenta i verden. Ingenting er bra nok."

Det hadde jeg aldri kunne gjort. Men hvorfor har vi ikke problemer med det når det kommer til oss selv i ungdomsalderen? Jeg klarer ikke jeg. Jeg klarer ikke gå en hel dag å føle meg dårlig og mindreverdig. Jeg orker ikke lenger å se ned i bakken så fort jeg ser andre mennesker. Jeg orker ikke. 

Hva er problemet? Ingen i denne verden er som meg. Ikke i nærheten en gang. Når jeg tenker over det er jeg den mest perfekte Sunniva Hope som finnes. Du er også den mest perfekte i hele verden. Det finnes bare en av oss, så hvorfor skal vi strebe så jævlig etter å være som alle andre? 

Ingen kan være en bedre deg enn hva du selv er. Ingen. Personlighet og selvsikkerhet skinner igjennom og gjør store forandringer på hvordan du ser ut i andre sine øyne. 

Fra og med nå skal jeg si en fin ting om meg selv hver morgning og hver kveld. Det burde du også.




Jeg er så sliten for tiden. Det er noe med høsten. Det er verken varmt eller kaldt. Det er bare ingenting. Hvordan skal jeg kle meg etter gradene? I skrivende stund sitter jeg med kjole og høye sko, men det passer liksom ikke inn? Hvis jeg går med bukse og genser blir det for varmt igjen. Høsten er så rar.

Når jeg først snakker om outfit så kan jeg vise dere det fra i går. Jeg fikk en ny jumpsuit som jeg ikke har fått prøvd før nå. Den er fin, men jeg føler meg naken når jeg bruker den. Den legger seg helt etter kroppen min. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. 


Det var så rotete i bakgrunnen at jeg måtte bare "blure" ut alt, haha. Ser rimelig teit ut

Shein.com : På lager 



God morgen alle sammen. Jeg merker jeg blir smålig deprimert når jeg ser på alle ungdommene utenfor. De har ferie.. Det konseptet får jeg ikke oppleve før til neste år. Men da har jeg noe å se frem til. 

Jeg går i det minste på jobb med et smil om munn, jeg er i det minste lykkelig. Jeg slipper å sitte på skolebenken, være redd for å få fravær, være redd for å stryke. Jeg slipper å pine meg igjennom år etter år for å se et glimt av lys mot slutten. 

Jeg er plutselig ikke så deprimert lenger. Ha en super dag alle sammen! 

 

 




Hva vil dere se i en videoblogg?



Jeg våknet av et varmt og hardt omfavn. Tårene rant ned kinnet mitt. Jeg klarte ikke å puste. Hva skjedde nå? Så jeg nettopp det mennesket som betyr mest for meg i verden bli drept? Rett foran mine egne øyne? Jeg sto bare å så på. Jeg gjorde ingenting. Kunne jeg gjort noe? Ja. Jeg kunne reddet han. Jeg kunne gjort noe. Men det gjorde jeg ikke. Jeg bare sto å så på. Maktesløs.

Jeg holdt han i armene mine. Hva gjør jeg. Det gikk fort opp for meg at han var borte fra livet mitt, like fort som han hadde kommet inn. Inn i livet mitt? Han var livet mitt. Verden snurret rund meg, menneskene gikk forbi. De så meg ikke. Jeg skrek av hele mitt hjerte. Av all min makt. Ingen kunne se at jeg holdt livet mitt i armene. Den varme kobberlukten fylte kroppen min. Den gjorde meg kvalm. Var det jeg som var død eller var det han. Kanskje det var begge? For uten han var det ingen meg. Det er fakta.

Jeg våknet av et varmt og hardt omfavn etterfulgt av et "det går bra". Tårene randt ned kinnet mitt. Jeg klarte ikke å puste. Hva skjedde nå? Jeg lå i den samme sengen jeg hadde sovnet i.

 




Jeg skal snart ta en ny tatovering, men jeg vet ikke hvor jeg vil ha den. Det er en quote som for øyeblikket er hemmelig. Det er noe som betyr veldig mye for meg. Noe jeg kommer til å være stolt over. 

Men jeg lurer på om jeg skal ha den på låret, armen eller ribbena. Hva synes dere?




Her sitter jeg. Alt jeg har gjort den siste timen er å se på vinduet. Alle regndråpene som renner sakte ned. Jeg finner to og ser hvilken som kommer først ned. Noe jeg pleide å gjøre i barndommen. Da alt var så uskyldig og spennende. Jeg prøver å lese boken min, men det går ikke. Jeg blir helt oppslukt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der kom regndråpen ned. Den andre er ikke en gang halvveis. Hvorfor er jeg sånn. Jeg hater å være i regnet, men jeg elsker det på avstand. Jeg kan sitte i flere timer å se på regnet treffe glasset.  Det er nesten hypnotiserende.




Good people bring out the good in others

Tusen takk til alle som gjorde dagen min mye lettere. Setter stor pris på dere. 




Hei alle sammen. 

I dag har jeg gjort noe jeg ikke har på veldig mange år. Og jeg trodde ikke jeg skulle gjøre det heller. Nå har jeg tatt av løsvippene og løshåret mitt. Det var èn ting å bli kalt stygg når jeg gjemte meg under "masken" min. Men nå er jeg meg. Jeg føler meg naken og sårbar. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne. Men sånn er det bare. 

Jeg åpner meg helt nå. Den minste hat kommentar går ikke lenger på masken min, men på den som gjemmer seg under. Meg. Jeg sitter her med en kvalm følelse. Fordi jeg vet hvor stygge dere kan være, jeg har opplev det. 

Hvorfor er det så lett? Så lett å hate andre. Ødelegge dem.

Er det bare sånn vi er? 




Hallo alle sammen 

Jeg har gode nyheter. Kanskje mer for meg enn for dere, men jeg har investert i et nytt kamera. Jeg har hørt mye bra om det og spesielt når det kommer til filming. Ettersom jeg har planer om å ta dere med til Riga gjennom mine øyne så passer det bra! 

Olympus pen 8 

Er det noen av dere som har erfaring med dette?




Nå har jeg skrevet, visket, skrevet og visket ett innlegg i over 30 minutter. Jeg gidder ikke. Unnskyld meg, men jeg orker ikke sitte å skrive om noe jeg ikke bryr meg om akkurat nå. Kanskje jeg skriver det innlegget i morgen, kanskje ikke. Alt jeg vet er at jeg er alene i leiligheten. Det er helt stille. Det er deilig. 

Jeg føler jeg er en av de få menneskene som har mestret kunsten av å være alene. Da mener jeg helt alene. Ikke noe musikk, tv, tlf. ingen kontakt med omverdenen. Det er deilig. Det kan være ensomt og skummelt, men jeg liker å kjenne på slike følelser. Jeg elsker å føle. Jeg elsker å sitte for meg selv og tenke på ting. Filosofere om alt og ingenting, helt til hodet mitt verker. 

Er det ikke litt skummelt å være alene med seg selv? Lære å kjenne deg selv på godt og vondt? Jeg kan helt ærlig si at jeg kjente ikke meg selv før jeg ble tvungen å være alene. konklusjonen min er at jeg er rimelig kul. Dere burde prøve det en gang.

 




Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside us while we live.
Read more at: https://www.brainyquote.com/quotes/topics/topic_life.html
Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside us while we live.
Read more at: https://www.brainyquote.com/quotes/topics/topic_life.html

 

Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside us while we live




Hei, jeg heter Sunniva. Jeg liker å le, være med venner og ha det gøy. Men jeg sliter også. Jeg sliter som alle andre, kanskje til og med mer. 

Dere kjenner til meg, men bare den overfladiske delen. Nå er jeg lei. Jeg vil ikke bli likt basert på bildene jeg legger ut og utseende mitt lenger. Jeg vil bli likt for meg, og budskapet jeg bringer. Jeg vil bli likt for alle feilene jeg gjør og alt det gode jeg har gjort. 

Blondt hår, løsvipper så lange at jeg kan klø meg i bryna og kropp er ikke lenger den jeg vil bli kjent som. 

Jeg har tenkt litt på dette. Bloggen er noe jeg pleide å elske. Pleide. Når jeg var autentisk. Ingen av dere kjenner meg. Absolutt ingen kjenner meg. Derfor har jeg slettet alt gammelt innhold på denne bloggen. En Detox av det mennesket som var her før.

Derfor starter jeg med et " Hei, jeg heter Sunniva."

 






Sunniva Hope




Heyy. Sunniva her! Jeg blogger om alt og ingenting. Håper du leser noe du liker, smask
Sunnivahope@hotmail.com


Legg meg til som venn




Arkiv


· Januar 2018 · Desember 2017 · November 2017 · Oktober 2017 · September 2017



Kategorier


· Megselv · New in · Ord · Outfit



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.