Jeg føler meg ikke alltid pen. Helt ærlig så kan jeg føle meg som verdens styggeste menneske. Men jeg er jo ikke det. Det vet jeg veldig godt. Men hvorfor er det sånn at vi er så kritiske til oss selv? Hvorfor må vi ødelegge vårt eget selvbilde fra vi våkner til vi legger oss. Det er fryktelig slitsomt, og ikke rettferdig i det hele tatt. 

Sånn jeg tenker når jeg er veldig langt nede er; Kunne jeg sagt alt dette til min 6 år gamle selv? Kunne jeg virkelig gått bort til 6 år gamle meg og sagt: "Du kommer aldri til å bli fin nok. Nesen din er for stor og du kommer til å bli den styggeste jenta i verden. Ingenting er bra nok."

Det hadde jeg aldri kunne gjort. Men hvorfor har vi ikke problemer med det når det kommer til oss selv i ungdomsalderen? Jeg klarer ikke jeg. Jeg klarer ikke gå en hel dag å føle meg dårlig og mindreverdig. Jeg orker ikke lenger å se ned i bakken så fort jeg ser andre mennesker. Jeg orker ikke. 

Hva er problemet? Ingen i denne verden er som meg. Ikke i nærheten en gang. Når jeg tenker over det er jeg den mest perfekte Sunniva Hope som finnes. Du er også den mest perfekte i hele verden. Det finnes bare en av oss, så hvorfor skal vi strebe så jævlig etter å være som alle andre? 

Ingen kan være en bedre deg enn hva du selv er. Ingen. Personlighet og selvsikkerhet skinner igjennom og gjør store forandringer på hvordan du ser ut i andre sine øyne. 

Fra og med nå skal jeg si en fin ting om meg selv hver morgning og hver kveld. Det burde du også.




God morgen alle sammen. Jeg merker jeg blir smålig deprimert når jeg ser på alle ungdommene utenfor. De har ferie.. Det konseptet får jeg ikke oppleve før til neste år. Men da har jeg noe å se frem til. 

Jeg går i det minste på jobb med et smil om munn, jeg er i det minste lykkelig. Jeg slipper å sitte på skolebenken, være redd for å få fravær, være redd for å stryke. Jeg slipper å pine meg igjennom år etter år for å se et glimt av lys mot slutten. 

Jeg er plutselig ikke så deprimert lenger. Ha en super dag alle sammen! 

 

 




Hva vil dere se i en videoblogg?



Jeg våknet av et varmt og hardt omfavn. Tårene rant ned kinnet mitt. Jeg klarte ikke å puste. Hva skjedde nå? Så jeg nettopp det mennesket som betyr mest for meg i verden bli drept? Rett foran mine egne øyne? Jeg sto bare å så på. Jeg gjorde ingenting. Kunne jeg gjort noe? Ja. Jeg kunne reddet han. Jeg kunne gjort noe. Men det gjorde jeg ikke. Jeg bare sto å så på. Maktesløs.

Jeg holdt han i armene mine. Hva gjør jeg. Det gikk fort opp for meg at han var borte fra livet mitt, like fort som han hadde kommet inn. Inn i livet mitt? Han var livet mitt. Verden snurret rund meg, menneskene gikk forbi. De så meg ikke. Jeg skrek av hele mitt hjerte. Av all min makt. Ingen kunne se at jeg holdt livet mitt i armene. Den varme kobberlukten fylte kroppen min. Den gjorde meg kvalm. Var det jeg som var død eller var det han. Kanskje det var begge? For uten han var det ingen meg. Det er fakta.

Jeg våknet av et varmt og hardt omfavn etterfulgt av et "det går bra". Tårene randt ned kinnet mitt. Jeg klarte ikke å puste. Hva skjedde nå? Jeg lå i den samme sengen jeg hadde sovnet i.

 




Jeg skal snart ta en ny tatovering, men jeg vet ikke hvor jeg vil ha den. Det er en quote som for øyeblikket er hemmelig. Det er noe som betyr veldig mye for meg. Noe jeg kommer til å være stolt over. 

Men jeg lurer på om jeg skal ha den på låret, armen eller ribbena. Hva synes dere?




Her sitter jeg. Alt jeg har gjort den siste timen er å se på vinduet. Alle regndråpene som renner sakte ned. Jeg finner to og ser hvilken som kommer først ned. Noe jeg pleide å gjøre i barndommen. Da alt var så uskyldig og spennende. Jeg prøver å lese boken min, men det går ikke. Jeg blir helt oppslukt. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der kom regndråpen ned. Den andre er ikke en gang halvveis. Hvorfor er jeg sånn. Jeg hater å være i regnet, men jeg elsker det på avstand. Jeg kan sitte i flere timer å se på regnet treffe glasset.  Det er nesten hypnotiserende.




Nå har jeg skrevet, visket, skrevet og visket ett innlegg i over 30 minutter. Jeg gidder ikke. Unnskyld meg, men jeg orker ikke sitte å skrive om noe jeg ikke bryr meg om akkurat nå. Kanskje jeg skriver det innlegget i morgen, kanskje ikke. Alt jeg vet er at jeg er alene i leiligheten. Det er helt stille. Det er deilig. 

Jeg føler jeg er en av de få menneskene som har mestret kunsten av å være alene. Da mener jeg helt alene. Ikke noe musikk, tv, tlf. ingen kontakt med omverdenen. Det er deilig. Det kan være ensomt og skummelt, men jeg liker å kjenne på slike følelser. Jeg elsker å føle. Jeg elsker å sitte for meg selv og tenke på ting. Filosofere om alt og ingenting, helt til hodet mitt verker. 

Er det ikke litt skummelt å være alene med seg selv? Lære å kjenne deg selv på godt og vondt? Jeg kan helt ærlig si at jeg kjente ikke meg selv før jeg ble tvungen å være alene. konklusjonen min er at jeg er rimelig kul. Dere burde prøve det en gang.

 




Hei, jeg heter Sunniva. Jeg liker å le, være med venner og ha det gøy. Men jeg sliter også. Jeg sliter som alle andre, kanskje til og med mer. 

Dere kjenner til meg, men bare den overfladiske delen. Nå er jeg lei. Jeg vil ikke bli likt basert på bildene jeg legger ut og utseende mitt lenger. Jeg vil bli likt for meg, og budskapet jeg bringer. Jeg vil bli likt for alle feilene jeg gjør og alt det gode jeg har gjort. 

Blondt hår, løsvipper så lange at jeg kan klø meg i bryna og kropp er ikke lenger den jeg vil bli kjent som. 

Jeg har tenkt litt på dette. Bloggen er noe jeg pleide å elske. Pleide. Når jeg var autentisk. Ingen av dere kjenner meg. Absolutt ingen kjenner meg. Derfor har jeg slettet alt gammelt innhold på denne bloggen. En Detox av det mennesket som var her før.

Derfor starter jeg med et " Hei, jeg heter Sunniva."

 






Sunniva Hope




Heyy. Sunniva her! Jeg blogger om alt og ingenting. Håper du leser noe du liker, smask
Sunnivahope@hotmail.com


Legg meg til som venn




Arkiv


· Oktober 2017 · September 2017



Kategorier


· Megselv · New in · Ord · Outfit



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits